Kongen av balansetrening

Skrevet av

Maria Grindheim Skavland

Gründer og prosjektutvikler

En slakkline i skolegården burde alle barn hatt.
På en slakkline får nemlig kroppen aldri stå helt i ro. Linen beveger seg, balansen forstyrres – og barnet må hele tiden hente seg inn, justere og finne balansen på nytt.

Det er nettopp denne ustabiliteten som gjør slakklinen så interessant. Å holde balansen krever samspill mellom sanser, muskler, koordinasjon og konsentrasjon. Og når linen finnes i skolegården, ligger utfordringen der hver dag – klar for et nytt forsøk.

1. Ustabiliteten er verdifull

På en slakkline finnes det ingen helt stabil posisjon. Kroppen må hele tiden registrere bevegelse, korrigere og finne tilbake til balansen.

Det ustabile skaper selve utfordringen – og gir kroppen en oppgave den må løse.

2. Balansen må øves på

Balanse er en motorisk ferdighet som utvikles gjennom erfaring og øvelse. Forskning på tiåringer som trente slakkline ti minutter om dagen, fem dager i uken i seks uker, viste stor framgang i barnas evne til å balansere på linen.

Kroppen lærer når den får møte utfordringen igjen og igjen.

3. Kropp og hode må samarbeide

Det er vanskelig å balansere på en slakkline uten å være konsentrert om det man gjør. Blikk, kroppsstilling og bevegelser må koordineres, samtidig som kroppen hele tiden korrigerer balansen.

Slakkline utfordrer derfor mer enn kroppen alene – kropp og hode må arbeide sammen.

4. Mange muskler arbeider samtidig

Bein, hofter og kjernemuskulatur jobber sammen for å stabilisere kroppen, mens armene brukes aktivt for å kontrollere balansen.

Mye av treningen ligger i alle de små justeringene kroppen gjør underveis.

På en slakkline finnes det ingen helt stabil posisjon

5. Den bringer noe av naturens utfordringer inn i skolegården

I naturen er ikke underlaget flatt og forutsigbart. Steiner, røtter, skråninger og ulendt terreng krever at kroppen hele tiden tilpasser bevegelsene. Forskning på barns lek i naturmiljøer har blant annet vist positive resultater for balanse, koordinasjon og motorisk utvikling.

En slakkline erstatter ikke naturen, men bringer inn noe av det samme viktige prinsippet: Underlaget tilpasser seg ikke barnet – barnet må tilpasse seg underlaget.

6. Det er gøy å merke at man blir bedre

Først ett skritt. Så tre. Kanskje hele linen.

Framgangen er lett å merke, og det gir både mestring og en ny utfordring å strekke seg etter. Barnet prøver, mister balansen, justerer – og får lyst til å prøve igjen.

slakkline-inkluderende lekeplasss-jente-gutt-rullestol-form

7. Utfordringen ligger der – hver dag

Ingen treningstime må organiseres. Linen ligger der i friminuttet og inviterer til aktivitet.

Når utfordrende bevegelsesmiljøer er en del av barnas hverdag, får de mulighet til å øve litt og ofte – gjennom egenstyrt aktivitet og lek.

Enda morsommere i en motorikkpark

I en motorikkpark blir slakklinen en del av et større bevegelsesmiljø, der apparatene settes sammen til løyper og kombinasjoner som gir stadig nye utfordringer. Med litt øvelse blir det plutselig mulig å hoppe fra slakklinen til en vippende balansekule – eller ta sats fra linen og lande på en Fungi. Det som først virker vanskelig, blir etter hvert mulig. Og akkurat den følelsen av mestring gir lyst til å prøve mer.

Barn trenger også det som ikke er helt stabilt

En god skolegård bør gi barn mulighet til å møte bevegelser de ikke behersker med én gang. Til å miste balansen. Finne den igjen. Prøve på nytt. Og oppdage at noe som var vanskelig i går, går lettere i dag.

Derfor trenger kanskje skolegården litt mer ustabilitet.

Kilder

Donath, L. et al. (2013). Effects of slackline training on balance, jump performance & muscle activity in young children. International Journal of Sports Medicine, 34(12), 1093–1098. Studie av tiåringer som trente slakkline 10 minutter daglig, fem dager i uken i seks uker.
Donath, L. et al. (2017). Slackline Training (Balancing Over Narrow Nylon Ribbons) and Balance Performance: A Meta-Analytical Review. Sports Medicine, 47, 1075–1086. Meta-analyse av forskning på slakklinetrening og balanse.
Fjørtoft, I. (2004). Landscape as Playscape: The Effects of Natural Environments on Children’s Play and Motor Development. Children, Youth and Environments, 14(2), 21–44. Norsk forskning på naturmiljø, lek og motorisk utvikling.
Fjørtoft, I. & Sageie, J. (2000). The natural environment as a playground for children: Landscape description and analyses of a natural playscape. Landscape and Urban Planning, 48(1–2), 83–97.